15. desember 2013

Forfatterfight

Tiger Garté stakk en mikrofon inn under nesen min og spurte hvordan det føles å få så mye skryt av en forfatter med rød Ferrari.

"Hva føler du nå" der altså, og jeg hadde ikke noe fornuftig å si. Men kanskje, ved å ta deg med på reisen, kan jeg formidle svaret.

Vi går tilbake i tid. Aftenposten skrev om den nye konkurransen Forfatterfight:


Det viste seg at jeg kunne sende inn en tekst til denne gjengen. Da kunne en av to ting skje, de kunne refusere den med en gang, slik at jeg bare fikk skriveegoet tråkket på, eller jeg kunne få lese den i tre minutter fra en scene foran masse ukjente mennesker, og deretter med overveiende sannsynlighet få BÅDE skriveegoet og sceneegoet tråkket på samtidig. What's not to like.

Men.

De har en bokkontrakt i premie. Jeg har et romanmanus som snart er ferdig skrevet.




Skrive, det driver jeg jo med. Men lese høyt, der har jeg bare litt mer erfaring enn jeg har med å reise til månen på en paraply. Riktignok forsøkte jeg på Blaker Skanse i høst. Da fant venstrefoten ut at tidspunktet jeg åpnet kjeften var tidspunktet da cerebral møtte parese. Jeg stod og skalv i flere minutter foran førti mennesker, like stødig på underlaget som i kuleløypa i et alpinanlegg.



Skulle jeg overleve forfatterfight, trengte jeg å trene på å lese. Så jeg kopierte konseptet fra konkurransen og lagde et testmiljø. Altså, forfatterne leser tre minutter fra egen tekst. Bare at alle forfatterne var meg selv. Jeg inviterte vennene mine innen en viss omkrets, men dette navlelokonseptet fristet bare sånn passe. Selv om jeg bød på gulerøtter og hjemmelagd hummus var det bare to som dukket opp. SonjaQOE og Prinsesse Lea.



Lea er skuespiller. Hun forteller meg at jeg leser alle setningene likt, med fall på slutten, og at jeg må finne ut hvilke setninger som hører sammen og plassere fallene der de hører hjemme meningsmessig. 

 Men opplæring var bare en del av juryens jobb, de skulle også velge en tekst. Og juryen var enstemnig. De ville ha Berømte Første Ord. 

Jeg var ikke helt der. Blant andre alternativer var Gressklippermannen. Berømte første ord har en avansert setting, hvis salen ikke tar settingen og ordspillhumoren kan den floppe. Men jeg var kanskje ikke klar for å stå på en scene foran masse ukjente folk og beskrive hvordan daten til Gressklippermannen roter rundt i buksene hans på jakt etter kuk. Den 21. november hadde jeg endelig bestemt meg for å stole på Sonja og Lea. Jeg sjekket siden igjen ooog ...


... fristen gikk ut 20.november. D'oh.

Det kunne sluttet der. Men det er lov å prøve seg, jeg baserte mitt forsvar på tidssoner.


Hva skulle vi gjort uten Fransk Polynesia? Vi ville hatt atomprøvespregninger på Jan Mayen. Forfatterfight slapp meg inn, og noen dager senere fikk jeg beskjed om at jeg var en av de åtte utvalgte.

Et strengt treningsregime måtte innføres. 


Helga før Forfatterfight var gutta i Paris. Jeg leste Berømte første ord høyt for Jørgen og Sigurd. Sigurd sa at han hadde troa. Jørgen sa ikke noe. Han trakk seg tilbake til badet.

Mandag, to dager igjen. Jeg leste foran kameraet, brukte sjakklokke, og oppdaget at jeg hadde tidstrøbbel, poengene mine ville ikke inn på tre minutter. Karakteren Callisto ble omdøpt til Bob. Det sparte tredve stavelser.

Jeg ringte min mor i Trondheim og testleste for henne.

Tirsdag: Lea hadde fest, og jeg fikk lov til å stikke innom og lese for gjestene. Da jeg kom opp dit var det ikke noen fest lenger. "Da de hørte at du kom, dro de." sa Lea. Og så lo vi av det.

Jeg leste for Lea, Thomas og Sigurd. De sa at alle dialekter jeg forsøkte å imitere hørtes ut som trøndersk. Dermed ble det vanskelig å skille replikkene fra hverandre.

Vi ble enige om at trikset var å legge stemmene lyst og mørkt. Det ble lettere å høre forskjell på Gauder og Calli ... Bob. Men det rev å gi bort machopoeng på å lese med falsett.



Jeg forventet vel ubevisst et opplegg ganske likt Blaker Skanse, med 40 tilskuere. Men på mandag oppdaget jeg facebookeventen til forfatterfight. Den hadde 160 tilskuere. Jeg innså at hvis skjelvingen som venstrefoten introduserte på Blaker Skanse økte proporsjonalt, lå jeg an til å brekke ryggsøylen.

Natt til tirsdag sov jeg fem timer.

Natt til onsdag sov jeg to.

Jeg programmerte med en metallisk følelse i hodet på jobb på onsdag, Gud se i nåde til de som bruker ProArc.


Etter arbeidsdagen var over sovnet jeg vel ikke like mye som jeg besvimte. Jeg kom to og en halv time for sent til Kulturhuset, igjen hadde jeg lest infoen min dårlig. Jeg betalte meg inn som en vanlig publikummer, satte meg i baren og ventet på å kjenne igjen noen av de som drev dette. Jeg ante ingenting om at det eksisterte en backstage. Jeg kunne like gjerne kommet med AMATØR sprayet over hele meg.


Men publikum hadde fått en antologi med de åtte tekstene, pluss tekster fra to i juryen, Tom Egeland og Guro Sibeko. Det var kult.


Juryen skulle kårer en vinner, men også to som skulle konkurrere om igjen. Da var publikums jubel dommeren, målt av en desibelmåler. Så det gjorde seg med venner.

Tine hadde med egen fanklubb. Skjønt, fanklubb. BY'N Å GRIN 'A TINE, står det på plakaten.

Jeg satte meg ned for å telle mine venner. Jeg innså at jeg hadde en prosentmessig støtte i salen som kunne drevet ledelsen i Pensjonistpartiet til seppuku.


Endelig oppdager jeg dette forjettede landet jeg trodde var en myte. Backstage. Arrangørene går høflig rundt det faktum at de har ventet i tre timer på meg.

Det fins faktisk gratis mat og drikke backstage. Det skjønte jeg ikke før langt utpå natta, jeg trodde det var maten og drikken til de andre. 




Konferansiérer er Tiger Garté og Anette Slettbakk Garpestad, de introduserer annenhver deltager. Tiger er hjernen bak hele konseptet Forfatterfight. Det skal mannen ha kred for. Genialt med et bokarrangement som ikke har sjanse til å bli sidrumpa. Enhver Rorbuatreig formidlingsamøbe vil bli gonget etter tre minutter.


Harald Thune er en-manns oppvarmingsband.

Kvelden er i gang.




Første deltager ut, Anders Often rekker to dikt og kommer to linjer ut i det tredje når klokka ringer for tre minutter. Tekstene er gode. Det er ikke noen overraskelse, det er de vi er plukket ut på. Men Anders har nok ikke terpet knallhardt på å lese i nøyaktig tre minutter. Vi har dårlig tid, man må angripe fra start.


Så kommer Tine, som deltager tre. Heia Tine.

Tillat meg en digresjon. Det er ikke en selvmotsigelse å både ønske å vinne og å unne de andre deltagerne det beste. Det er ikke fake, det er ikke bullshit, og det hjelper deg til å prestere bra selv. Kjærlighet er en av de sterkeste kreftene i universet, og å bruke kjærlighet som drivkraft er mye mer effektivt enn hat. Evander Holyfield ble driti ut fordi han sa at han elsket Mike Tyson. (Tyson bet av ham øret. Evander vant boksekampen.) Noen tror at tårene som idolartister gråter når konkurrenter blir stemt ut, er like krokodille som laCoste. Noen tror at konkurranse er å dupere andre. Feil feil feil. Jeg tror at de som greier å krøste det beste ut av seg selv, gjør det med kjærlighet som drivkraft.

Tine angriper mikken uten frykt, er rockstar, teksten er også hudløs, åpen og skaper en nærhet til publikum, og jeg tenker kult for henne og that's it for meg.

Så husker jeg andra chansen. Jeg kan fortsatt bli nummer to eller tre, lese et ekstra minutt, og håpe på desibelmåleren. Jeg tar frem reserveteksten, slutten på Berømte Første Ord, det som faktisk er de berømte første ordene:. "Jeg tar gjerne skade". Jeg terper litt, ikke på det jeg skal lese snart, men det jeg skal lese senere.


Espen Selmer-Torgersen er den siste som leser før meg. Også denne teksten er god, og mannen kan å lese. Men det er utdrag fra en roman, tre-minutter-formatet kan ikke yte den full rettferdighet.

Jeg har tenkt å lese i svart dressjakke og hvit skjorte. Men Espen leser i svart dressjakke og hvit skjorte, og her skal vi stå ut blant sju andre. Jeg skroter dressjakken, kjører vest, og roter frem lua fra ytterjakken. Hvis Robert Redford kunne ta Stikket til Oscar i grå sixpence, er det godt nok for meg også.


Annette introduserer meg. Nervetoppen min ligger som regel i starten, før jeg har hørt min egen stemme filtrert gjennom mikken og opplevd at den er fortsatt der. Så jeg har skrevet den første setningen jeg skal si slik at den har egen rytme, og pugget den så jeg kan si den hengende opp ned i hvilkensomhelst blodtåke.



Allerede tidlig i teksten ler noen der ute i folkehavet. Åherre så deilig. Det var dette det stod på, publikum måtte spotte at teksten er ikke bare alvor. Når først vi har etablert at vi skal more oss, har vi det riktig så hyggelig, publiken och jag.

Det er utavmæsjæl opplevelse på gølvet, det er så fantastisk grisekult at de ler, at de responderer, at de har det bra. Jeg har treningslest for 2,2,1 og 3 personer, jeg har nesten måttet sette meg på vennene mine for at de skal høre på. Nå leser jeg for stappfull sal som er helt med. Det er heroin rett i blodet.
Femten minutter pause følger mens juryen når sin kjennelse.

De som snakker med meg i pausen hevder at jeg kommer til å vinne. Noen går så langt som til å si at det ikke er spennende engang. Jeg regner med at de sju andre deltagerne får høre akkurat det samme. Men jeg tror at jeg har en sjanse til å havne i andre sjansen. Jeg bruker tiden på å terpe på ekstraomgangen. "Hjerne skade" må sies helt riktig.


Tom Egeland vil ikke si hvem som har vunnet med en gang, han ramser opp adjektiver rundt teksten. Et av de første er "samfunnskritisk". Jeg kan ikke huske noen samfunnskritikk i utdraget jeg leste, ikke hvis samfunnet er mer enn sportsklubben Brann. Noen andre har vunnet, det er greit det.

Så kommer "absurd". Og "surrealistisk". Håpet kommer krypende tilbake, skamslått, men med tillitsfulle hundeøyne.




*Error 503 Overload: All systems down*

*Last input recorded: "vinneren er Es"*


Ferrariøyeblikket. Jeg lirer av meg uprossessert svada. 




Men andre sjansen gjenstår. Som forventet er Tine en av de to som skal battle. Den andre er Ingebjørg Liland. Hun virket som den mest scenevante av oss alle, det finnes ikke detekterbare nerver. Og hun har gjort som meg, hun har spart godsaker til ekstraomgangen.



Begge duellantene har lest. Salen går bananas, Tiger måler desibel. 


Ingebjørg vinner duellen og blir med meg til finalen i mai.

Men bildet viser også en av kveldens sterkeste prestasjoner. I dette øyeblikket, rett etter dommen, smiler Tine. 

Det er dette jeg snakker om. Du må gjøre det med kjærlighet i hjertet.

Praktisk talt alle bilder: John Andresen

8 kommentarer:

Nissemann sa...

Fantastisk beskrivelse, fantastisk prestasjon! Gratulerer!

abre sa...

Grattis! Hørtes fryktelig skummelt ut. Men skriveevner og konkurranseinstinkt er nok en god miks. Lykke til videre!

Sonja QoE sa...

Yay. Nå var det nesten som jeg var der.

Jeg hadde hørt på teksten din om du ikke hadde satt deg på meg også.

Trond Gaasland sa...

Leste alt.
Alltid et prov på at det du skriver er bra.

Tine sa...

Åååååe! Men dette var jo både raus og trivelig lesning! Takk for kampen, mann

vandahl sa...

Gratulerer! I MAI kommer hele Pensjonistpartiet OG Kystpartiet for å se!

Rigmor sa...

Skulle ønske jeg bodde i Oslo og kunne vært der! Du kan alltids ta turen til Stavanger og øvelese litt... Lykke til i mai!

Kari sa...

Åh så gøy å lese.