Det er firmafest på jobben, og man må tenke på hvordan man kler seg. Valget står mellom hvit skjorte, hvit skjorte og hvit skjorte. Jeg tar på meg hvit skjorte, tar den av igjen fordi de knappene i dag minnet meg litt om et klovnekostyme, tar på meg en annen hvit skjorte, tar den av igjen, tar på meg hvit skjorte.
Dagen går i faste spor. Skrive teknisk dokumentasjon ...
... se brunost forsvinne inn i Bjørn ...
... tape i fussball.
Etter arbeidsdagen er det rett ut i firmaets sommerfest.
Vi går en kilometer ut i det gamle flyplassområdet på Fornebu, hvor de har satt opp et partytelt.
De får grillmat. Jeg får pulver.
Bekymringsløst spiller jeg ball med gutta og aner ikke at jeg har gjort en logistisk tabbe. Når kvelden kommer skal vi gå videre en del kilometer til en restaurant. Jeg tror at vi skal gå via kontorbygningen, så jeg har postert neste pulverdose der. Men vi skal videre. Jeg må gå en lang omvei tilbake til jobben og hente pulveret.
Da jeg kommer til jobben er jeg alene i kontorlandskapet. Og jeg innser, dette er sjansen jeg har ventet på.
Jeg tar den røde saccosekken, som noen har flyttet ut i det åpne landskapet, og sleper den tilbake der den hører hjemme.
Av og til blir man sliten av sin daglige kamp i softwarens navn. Ihvertfall når man fortsatt er kvart ufør med ME. Da kan det være gunstig med en kjapp horisontal pause, istedet for å abortere arbeidsdagen, busse hjem og legge seg.
Muligheten til powernaps ble frarøvet meg da noen flyttet saccosekken ut i det store landskapet. Å legge seg der ute til alles åsyn har vært for stigmatiserende, og å slepe sekken tilbake der den hører hjemme mens alle ser på har vært for stigmatiserende. Man vil ikke bli sett på som urslasken. Men nå, i ly av mørket, griper jeg sjansen.
Jeg henter inn feltet, og vi går videre til restauranten. Det er quiz på veien. Det hjelper laget lite at jeg har pumpet skallen full av trivia. De vil ikke vite høyden på Chimborazo eller hvem som skrev Den røde paviljong. Spørsmålene handler om bedriften vår. Fair deal.
Vi har nådd restauranten. Jeg setter meg sammen med NTNU-studentene som har sommerjobb hos oss. Jeg bounder best med kidsa, sånn er det bare.
Et annet viktig argument for å henge med studentene er at oddsen for at folk glir ut i jobbprat når vi ikke er på jobb stiger proporsjonalt med hvor lenge folk har vært i firmaet.
Studenten ved siden av meg viser seg å holde habilt nivå i Wordfeud League of Honour. Fjerde divisjon, det vil si topp 5%. Bedriftens fremtid er lys.
De scorer en treretters gourmetmiddag med rødvin og hvitvin.
Jeg får pulver.
Fokkings pulverkuren holder HARDT.
Firmaet har investert i ti minutter stand-up med Bård Tufte Johansen. Han drar vitser om dokumenthåndteringssystemene vi lager. Dette er den beste indikatoren på gode tider. Hvis Tande-P hadde stått her ville det vært på tide å se seg om etter ny jobb.
Jeg liker mennesker. Jeg liker å snakke med noen på planet bak dokumenthåndteringssystemene, planet hvor man åpner opp litt av hvem man er. Når en fest nærmer seg midnatt blir det gjerne en sjanse for det. Istedet utarter det i konsert med firmabandet innendørs. De er forbausende dyktige, men de umuliggjør konversering med bruk av artikulerte lyder. Utendørs er alternativet å stå på trappen for kortdistansesamtaler med de som er ute noen minutter for å røyke, lufte seg eller tar en taxi.
Jeg tar en taxi.
Når jeg kommer hjem har mamma og pappa dratt. Mamma har utnyttet pulverkuren min, siden kjøleskapet likevel er tomt har hun iset av kjøleskapet og fryseren. Far min har matchet sokkene mine i par. De skjemmer meg bort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar