23. april 2009

Intimtyrannen 12

Dagen starter fint. Jeg følger Sonjas tips, veie seg naken på morgenen, og det viser seg at vekta er tilbake på akkurat det samme som da jeg startet Fedon-kuren.

Merk at min venstre tå er annerledes enn den høyre. En sommerdag i 1993 skulle jeg klippe mine foreldres gressplen. Jeg trakk motorgressklipperen etter meg mens jeg rygget opp en bratt bakke. Jeg gled. Den brølende kjeften på gressklipperen løftet seg over gresset. Venstrefoten min gikk til øyeblikkelig invasjon. Kampen mellom kjøtt og skarpe stålkniver ble kort og brutal. Det var blod overalt, og jeg kunne ikke kjenne foten min.

Tåa ble sydd sammen til noe som så ut som det hørte til en alien, med en kompakt neglklump som ville vokse like mye inn i kroppen som ut av den. Jeg måtte klippe meg til blods hver gang neglen skulle klippes. Femten år senere fikk jeg operert vekk negleroten, og nå ligner tåa noe som henger på et menneske. Men det roterende stålbladet forsynte seg med litt av skjelettet mitt. Derfor vil den ene storetåa alltid være kortere enn den andre.

Høsten 1993 var situasjonen rimelig synlig, siden jeg måtte bruke sko med hull i, for å gi plass til den store bomullssaken jeg måtte ha rundt tåa. Dette var til stor forlystelse for mine omgivelser, og min brors dame døpte meg "Gressklippermannen". Hvis noen antar at novellen Gressklippermannen, som jeg brukte i novellegeneratoren, er noe inspirert av denne hendelsen, skal jeg ikke blånekte.


På bordet ligger tilgodelappen på vin fra Tamara Pub, premien for gårsdagens quiz-seier, og muntrer meg opp ytterligere.
I en by lenger nord skal et menneskeliv snart starte. En kvinne har vært gravid i mer enn ni måneder. Jeg ringer hennes mann for å snakke selvangivelse, og blir oppdatert på situasjonen. Jeg er for at bra folk formerer seg.

Det fins en del ting som er bra i livet. Å få unger skal være en av dem. Men det er velkjent. En av tingene som er bra i livet, men som jeg ikke visste om da jeg var 20, er den varmen som vokser frem i langvarige vennskap. Jeg hadde jo venner da jeg var 20, jeg trodde jeg visste da hva vennskap var. Men styrkegraden endres og båndene foredles når man har fulgt folks liv i et kvart århundre.
Jeg startet dagen med en kokt broccoli. Deretter småspiste jeg nøtter. Dette er lunsjen, bønder i tomatsaus. Bønder lager korn, og det er fy-fy-mat. Derfor er Fedon opptatt av at vi skal spise bønder.
Jeg er alvorlig ute og sykler. Jeg skal møte noen på Ulvøya halv tre, men jeg finner ikke sykkelveien som skal gå langs E18. Jeg stresser, jeg er kledd i jakke og genser, sola steiker, jeg jobber i bukken og nærmer meg overoppheting.

Mellom meg og sjøen ligger Norges største samling av togskinner. NSB ser ikke ut til å ha omsorg for en trønder på villspor. Jeg må over i t-skjorte.
Jeg finner endelig sykkelveien, og får lagt noen kilometer mellom meg og byen. Situasjonen kommer under kontroll.Ute på Ulvøya møter jeg "Geir-Anne". Nicket indikerer ikke androgynitet, bare at det kan dreie seg om hvem som helst, en mann elller en dame.

Noen mennesker vi møter i denne serien syns det er helt kult at jeg legger ut bilder av dem på internett. Andre blånekter å delta. "Geir-Anne" er et sted imellom de to polene. Dette kan bli ja, det kan bli nei, så jeg tar to serier med bilder, en med ansikt og en hvor bare føttene til Geir-Anne synes.
Vi har utendørs lunsj. Jeg er fra Trøndelag, og dette naturfenomenet er nytt og ukjent for meg. Det ligner på det vi hjemme kaller sommer. Men jeg er nesten helt sikker på at det var april da jeg dro hjemmefra.Geir-Anne leser denne bloggen, har en del mer peiling på hva Fedon liker enn jeg, og har lagd en genial, gresk salat. Til å ha et 50% mannsnavn har Geir-Anne ganske små føtter. Det er 9 skonummer mellom oss.
Jeg redegjør for fordelene ved å være eksponert på nett. Jeg fikk jo nettopp jobb via denne bloggen. Og Geir Anne blogger jo selv. Geir Anne er på glid. Vi kan få vite hvem Geir Anne egentlig er.
Geir Anne er en dame som du har møtt før. En tøff dame som ikke lar seg skremme av badevannet.
Det er fokkings april. I Norge. En årstid når min nakne hud og sjøvann ikke skal ha noe som helst med hverandre å gjøre. Jeg blir overrasket. Innerst i fjæra er vannet så varmt at det er helt kult å bli stående. Geir Anne gikk ut i vannet. Og opp av sjøen stiger Tornerose78.

Jeg har ti dager igjen. Det er dagtid en vanlig hverdag, solen varmer oss i fjæra, ved min side har jeg en pen blondine og god mat. Inne i byen løper lønnsslavene i marsvinhjulene sine.

Hvis du er gal, gir samfunnet deg lov til å gå på stranden akkurat når du vil. Hvis du så velger bort dette livet og tar deg jobb, er du ikke gal lenger. Da er du åndsfrisk.

Syke verden.
Dagen på stranden nærmer seg kveld, solen har annet å gjøre enn å henge over oss. Vi må inn til Byen.

Før vi drar hjem byr Tornerose på olje til mitt gjennomrustne sykkelkjede.
Vi skal til Youngstorget. Jeg sykler fra Ulvøya, Tornerose kjører. Men Oslo er ingen by for biler. Etter jeg har parkert sykkelen må jeg vente i ti minutter på følgebilen.
Er det rødt eller grønt her ... hvor er trafikklyset? ... er lyskrysset slått av ... er det veiarbeid? .. nei... det kjører jo biler her ... hallo, HVOR ER TRAFIKKLYSET?? ... ahhha.

Jeg sniker sykkelen diskret opp på fortauet og håper at ikke Staten har sett meg dundre løs mot enveiskjøring.


Etter dusjen prøver jeg eiendomsmeglermidtskill, med pannehår som henger ned som gardiner på begge sidene. Jeg er ikke helt der jeg skal være. Må vente en stund med å entre selgerstanden.
Jeg går på badevekta og veier inn til 82,0. Fedon er endelig i ferd med å ta makten over spekket.Slankesuksessen må feires.åh gid, så deilig! iiih!
Det blir en onsdagskveld med nerding foran PC. Jeg har fortrengt og negjisjert bloggens leserstatistikk de siste månedene ettersom den har styrtet langsomt mot døden. Men nå tar jeg en titt. De lange søylene er dager med poster i Intimtyrannen. Den dårligst besøkte dagen med reality banker den beste uten, nakenblogging virker, og jeg kommer til å bli statcounterjunkie igjen.
Jeg melder meg på en scrabbleturnering på ordspill.no. Jeg starter bra og vinner den første kampen. Deretter følger to seiere og to tap.

Jeg noterer ting som må gjøres i morgen. Selvangivelse og påmelding til orienteringsløp.

Konvolutten jeg noterer på, har penger inni. Det er ikke mine penger. Jeg innser at jeg aldri har sett denne konvolutten. Men som Anlaug sa da hun bodde her, hun har mistet så mange lommebøker at hun nå må gå med pengene sine i konvolutt. Noe sier meg at hun ikke lenger går med konvolutt.

19. april 2009

Intimtyrannen 9

Det er søndag, og et fremmed vesen stiger opp av sofa*n min.Det dreier seg om en karbonbasert livsform fra den tredje planeten i solsystemet 'sol'.Fra sitt utsiktspunkt på sofa*n har organismen full oversikt over leiligheten min. Den betrakter meg gjennom min egen kameralinse, og tenker mest sannsynlig "Mmmmmm. Mat".
Organismen legger et tynt lag krigsmaling.

Jeg avbryter en hønsefugl i livets skjøre første fase, koker og parterer den, anbringer den på en seng av tomatsuppe, og bringer dagens første offer til organismen.Organismen virker fornøyd med offeret, men man kan ikke føle seg for trygg. Dette er ikke som å ha en godslig tiger, løve, kobraslange eller slagbjørn i huset. Organismen som har overnattet på sofa*n er av den type organisme som gjennom historien har drept flest mennesker.
Jeg flekker falsk biceps for å signalisere ... øh ... ok da. At jeg er en dust, eller noe.
Det er Sonja som har overnattet. Den samme Sonja som jeg forsøkte å gifte bort til hotellportieren Kawsu i indre Gambia i november. Sonja er ikke veldig skummel, hun er mer morsom. Sonja og jeg kunne sikkert vært i samme rom i ti år uten å krangle.

Jeg kjører førstebukse og Andy Warhol t-skjorte. Den har TV-skjermer og "15 min" på seg.
Midt på dagen kommer Oslo Sporveier og river Sonja brått fra meg. Hun skal etterhvert hjem til Vestlandet. I vinduets refleksjon kan du ane en mann med kamera og sykkel. Det er denne mannen vi skal følge videre.
Han har tatt på seg sin svarte jeans-jakke fra motehuset Fretex, men la ikke antrekket lure deg, han er på vei ut for å ødsle med millioner av kroner.
Han trekker ut på Tøyen, øynene hans søker ustoppelig etter et skilt på gaten.Endelig kan han smile fornøyd.Han går rett inn i et fremmed menneskes bolig med sko på, studerer hvite vegger som om de var relikvier fra det åttende århundre, gransker takmaling med samme nidkjærhet som om den var malt rett på av Michelangelo, klikker med tunga og rister på hodet.Porselensguden er ikke behandlet med den nødvendige respekt, alteret har sine mangler, de røde flisene ser ikke ut til å være av den standard som den hvite Guden fortjener og forlanger.

Men dette er Espen Iversen-nære omgivelser, et nærvær som tydeligvis senker boligprisene betydelig i vid omkrets. Kvadratprisen er så lav at det går an å vurdere et bad med røde fliser.Ute på Grønland vil kroppen ha mat. Sykkelen skal låses. Dette er låsen min. Det folk forteller meg når de ser låsen min er at den er for tynn. Det folk forteller meg når jeg lar pc'en min stå igjen på Litteraturhuset, er at den kan bli stjålet. Det folk forteller meg når de går inn i huset mitt klokken to om natten og jeg jager dem ut, (ja, dette skjedde igjen denne uka), er at jeg må låse døra mi om natten.

Men dette er slik jeg vil leve. Jeg vil ha blåøyd tillit til menneskene og deres iboende godhet. Jeg vil heller sikre tingene mine dårlig og bli skuffet iblant, enn å mure alt inn. Høye gjerder irriterer meg, dører med tre låser irriterer meg, piggtråd, barberskuminnsamling på flyplassene og forebyggende bombing av araberland irriterer meg. Mistro skaper ikke en bedre verden. La oss heller gi så mye tillit som vi greier til hverandre. Tillit sparer oss enormt med tid og ressurser, tillit gjør at vi har fred, tillit har mye av æren for at samfunnene i Norden fungerer så bra som de faktisk gjør.

Og det starter med sykkellåsen. I shit you not.
Maliks på Grønland byr på Fedonvennlig kyllingsalat. 79 kroner samt 26 for eplemosten. Kyllingen har vært i sprekere form. Men Maliks er en del av meg, jeg har fått utmerket kebab her før.Jeg er hjemme, og jeg er slækk. Omveltninger har skjedd i livet mitt de siste dagene, det tar krefter. Hemningsløs nerding på nett er min form for restitusjon.I gårsdagens episode publiserte jeg en chat som viste hele navnet til den jeg chattet med. Det har ikke falt i god jord, og jeg må panikkeditere gårsdagens post.

Det er slutten av uka, og som vi vet fra før, ordensmessig bunnpunkt i huset. Jeg burde rydde. Men fotballklubben Odd Grenland skal spises levende på Lerkendal klokka 18.00, og jeg starter jakten på trøndersk stammeblod. Jeg vil nyte overføringen med likesinnede, slik vi kjenner det fra intimtyrannens episode 7.Jeg forsøker noen henvendelser ut i verden og får svar tilbake. Jeg finner ut at kampen ikke vises på fornuftig TV, og at pub er alternativet.Det viser seg at jeg ikke har venner. Mine trønderalternativer er hhv. sliten, alvorlig ute og kjøre, passer unger, passer unger, passer unger, passer unger. Dette er Trondheimssyndromet som har kommet til Oslo.
Jeg blir hjemme i min TV-frie stue. Førsteomgangen følges på nettavis-overføring, mens jeg scrabbler med skravlere og skravler med scrabblere.
Chattevennen lurer på om Fedonkuren har hatt effekt. Det lurer jeg også på. En tur på badet viser at endringen er 1,8 kilo. En komma åtte kilo på to dager! Fantastisk.

Bortsett fra at endringen er feil vei. Jeg startet på 82,8. Ideen om en treningstur fødes.
Det står null null. Jeg fyller på med vårruller i pausen.
Deretter tar jeg på meg hettegenser og gjør klar for sykkeltur, med radiosporten på øret.Jeg har hørt ryktene om at det går an å sykle til Lysaker på en sykkelvei langs sjøen. Påstanden må testes.

Rett etter Carl Johan oppstår det scoring i min kamp. Kuken i radioen sier at hvite og svarte flagg vaier vilt på tribunen på Lerkendal. Jeg tar fullstendig av.

Før kuken allernådigst gir meg resten av informasjonen; det dreier seg om Odds faner.

Hodet må ta den tunge reisen fra 1-0 til 0-1 på millisekunder. Sånt er direkte usunt. Kuken skal være sykt glad for at jeg ikke er personalansvarlig i NRK. Rosenborgs spiss gjenoppretter en primitiv form for rettferdighet nede ved Akershus festning. Men kampen slutter 1-1. Jeg er ikke sint. Men veldig, veldig skuffet.

Jeg sykler ut til Huk. Det stemmer at sykkelveien er fin. Men den kommer levert med et soundtrack jeg ikke digger: Full-blown E18, live and acoustic.

Jeg tester denne sykkelveien av en bestemt grunn. Som du kanskje husker fra episode 3, var jeg på jobbintervju. Store ting har skjedd i mellomtiden.

Men før vi rekker å gå i detalj er sykkelturen over, jeg er hjemme til søndags kveld og ukentlig husarbeidsinnsats. Oppvaskbenken trenger juling.

Husarbeid er kjedelig, så la oss heller gå til saken. Jeg har fått jobb.

Jeg begynte å søke jobb i fjor, men ble ikke kalt inn til et eneste intervju. I forrige måned blogget jeg posten shutta fuckup you no get a job you sick fuck. Den var en ren frustrasjonsutblåsning. Jeg trodde ikke det var noen god PR å snakke om alle avslagene, så posten skulle bare ligge ute en kort tid. Istedet kom det inn fem gode forslag. En av dem som tipset meg om ledig stilling som kunne passe meg, var Bjørn Stærk.

Bjørn Stærk er den gamle bloggeguden i Norge, han var stor rundt 2003-2004. Spesialiteten var skarpsindig samfunnsanalyse. Jeg oppdaget bloggen hans da Anders Giæver skrev entusiastisk om den i VG. Senere har Stærk hatt et langt bloggeopphold. Han har nå kommet tilbake, med et smalere konsept enn før, og han har også levert en del artikler i den klassiske stilen på iNorden.
Fra fjerde mai er Bjørn Stærk og jeg kolleger.

Blogging lønner seg. Tusen takk til alle som ville hjelpe.