29. april 2006

Det teiteste VamPus har postet

Bloggeren VamPus kan imponere meg selv når jeg er uenig med henne, og sånne folk vokser ikke på trær. For som regel syns jeg folk skriver mye bedre når jeg er enig.

Men alle kan ha en dårlig dag. Her fremstilles Irans president som en flykaprer som truer med å sprenge flyet og drepe jøder, mens USA fremstilles som uskyldsrene. Det er så historieløst at jeg ikke skjønner hvorfor jeg linker til historien. (Til hennes forsvar har ikke VamPus skrevet den selv.)

For det første har ikke Iran truet med å sprenge bomber, eller truet med å lage bomber. Og i dag ga de IAEA igjen lov til å inspisere kjernekraftutbyggingen. Irans del av debatten har vi tatt. I dag skal det handle om USAs uskyld i forhold til Iran. Nærmere bestemt

Statskuppet i Iran 1953.

På femtitallet var det britene som utvant oljen i Iran. En britisk overklasse levde i sus og dus i det lutfattige landet. Irans folkevalgte statsminister ville at Iran selv skulle utvinne oljen så iranerne kunne få mer av rikdommen. Altså noe av det samme som da Norge begynte å gi sine oljekontrakter til Hydro og Statoil. Dette likte ikke USA.

Iran hadde på den tiden maktkamp mellom statministeren og kongen (sjahen). USA hevdet at statsministeren planla å kaste sjahen og gjøre landet til republikk med seg selv som president. Dette nektet statsministeren for at han hadde sagt. Men det hjelper ikke, da som nå er det hva USA mener at du har sagt som teller.

USA ga våpen til kuppmakere som ville styrte den folkevalgte statsministeren, vrake demokratiet og ha sjahen som diktator. Altså tullinger. Med amerikanske våpen går alt så meget bedre, og i 1953 tok kuppmakerne makten og veltet demokratiet i Iran. Jepp. USA kuppet demokratiet. (USAs siste vettuge utenriksminister, Madeleine Albright, beklaget kuppet offisielt i 2000, fordi det naturligvis satte demokratiutviklingen i landet tilbake, noe verden, Iran selv og særlig dets kvinner sliter med ennå.)

Dette er et eksempel på det Harold Pinter snakket om i sin Nobelpris-tale, at USA under den kalde krigen systematisk initierte statskupp rundt om i verden, kupp som handlet om USAs interesser og ikke mer om menneskerettigheter enn det passet. Disse kuppene ble forsøkt holdt unna media, og i Iran-kuppets tilfelle var det ganske vellykket. Du hadde ikke hørt om dette kuppet før, hadde du?

Etter sjahen ble innsatt som enehersker i 1953 fikk USA selv utvinne olje i Iran. Sjahen ble gradvis mer diktatorisk. Olje til USA, makt til Sjahen, diktatur til folket.

Sjahen rulet til 1979, da fundamentalistene til Ayatollah Khomeini tok makten. Den gjengen har beholdt makten til i dag. Og nei, de er ikke glade i USA. Poenget mitt er at de har meget gode grunner. Og at de ikke er ravende gale, at det ligger mer logikk bak det de sier og gjør i dag enn vår side vil innrømme, og at å behandle dem rettferdig og likeverdig over tid er en uprøvd løsning.

Og historien gjentar seg. Som før kuppet i 1953 legger USA ord i munnen på Irans leder for å få grunn til aksjon. Som før indianerkrigene fremstiller USA en svak motstander som skummel og blodtørstig.

Sverige har skjønt hvor planeten er på vei. Sverige skal gjøre seg uavhengige av olje innen 2020. Mens i USA er annenhver nybil en bensinslukende SUV og behovet for kontroll i Midt-Østen øker i takt med oljeprisen.

Flere linker


Bilde: Sjahens USA-sponsede soldater omringer parlamentet i Teheran, 19. august 1953

28. april 2006

Sjåføren og vitnet

Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.

På Elverum har de lyskryss. Jeg har aldri sett et lyskryss. Jeg var alltid hjemme på gården for å passe på mor. Men en dag da jeg var seksten var det ingen hjemme jeg kunne passe på. Da bestemte jeg meg for å haike til Elverum og se lyskrysset.
Jeg smurte meg niste, la den i sekken, tok den på ryggen og gikk ned til riksveien. Det var tidlig om morgenen. Jeg stod i veikanten og holdt tommelen opp, men først kom det ingen biler. Og etterpå kom det biler som ikke stoppet. Jeg tenkte på å gå hjem igjen.
Da møtte jeg Sjåføren.

Sjåføren hadde sølvgrå trailer. Han stoppet traileren foran meg så det hylte i bremsene. Han lente seg ut og spurte hvor jeg skulle.
- Jeg skal til Elverum, sa jeg.
- Hopp inn, sa Sjåføren og åpnet døra. Jeg klatret opp i traileren, og Sjåføren satte den i bevegelse. Den var stor. Det var stort.
- Fint vær i dag, sa Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Og tørr asfalt. Det liker jeg.
- Det var fint vær i går også, sa jeg.
- Ja, sa han. Vi sa ikke mer på en stund, vi satt og så skogen suse forbi på begge sider av veien.
- Vil du høre en historie? spurte Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Har du hørt om Fridtjof Nansen?
- Ja, sa jeg, for jeg hadde ikke hørt om Fridtjof Nansen. Men hvis jeg sa nei ville Sjåføren kanskje tro at jeg var dum, og jeg er ikke dum, jeg har bare ikke hatt like mye skole som de andre ungene. Derfor var det riktig av meg å svare ja.
Og Sjåføren fortalte.
- En gang for over hundre år siden ville Fridtjof Nansen nå Nordpolen. Han reiste med en solid skute opp til der isen rundt Nordpolen begynner. Og så lot han skuta fryse fast i isen. Da var han rett nord for Russland. Skuta sto bom fast i isen i tre år, og da isen rundt den tinte igjen, var ikke skuta nord for Russland, den var mellom Island og Grønland. De hadde bevegd seg nesten tvers over nordpolisen.
- Ja, sa jeg.
- Jeg ljuger ikke. Skuta fins ennå, den står i et museum i Oslo.
- Jeg tror ikke du ljuger.
- Så hva sier historien deg?
- Vet ikke.
- Den sier deg at hele nordpolisen er et enormt samlebånd. Ikke sant? Hvis du plasserer noe der oppe, beveger det seg akkurat som når du plasserer noe på et samlebånd.
- Ja, sa jeg.
- Og jeg spør, n; Når de klarer å bygge et så digert samlebånd under Nordpolen, hvordan kan vi vite at det ikke finnes andre samlebånd?
- Vet ikke.
- Helt riktig! Vi kan ikke vite det. Du er ikke så dum, du! sa Sjåføren. Jeg ble glad. Han fortsatte å snakke.
- Jeg mener at det fins samlebånd under sjøen. Hva ser du når du legger fra land? Du ser landet bak deg bli mindre og mindre, så ser du hav overalt, og så ser du et nytt land bli større og større. Alt det kan de klare med filmtriks nå til dags. Båten står på et samlebånd, og når båten går fremover, flytter samlebåndet båten tilbake, slik at båten egentlig er på samme sted hele tiden. Det er samme prinsippet som på løpemaskinene de har på helsestudioer. Tredemøller, heter de. Du tror du beveger deg, men du står stille.
- Kanskje det, sa jeg. Jeg hadde aldri tenkt sånn før.
- Og det samme gjelder på veiene. Vi er på en tredemølle nå. Ser du skogen som fyker forbi, se hvor likt alt ser ut. Filmtriks, spør du meg.
Jeg så på skogen. Trestammene flagret så fort forbi oss at jeg ikke fikk sett ordentlig på hvert tre. Skogen så nesten likedan ut hele tiden. Ikke helt lik, men ganske nære.
- Jøss, utbrøt jeg.
- De er flinke, nikket Sjåføren.
- Så vi står egentlig stille nå, og så er det veien som beveger seg?
- Akkurat! Det er som jeg sier, du er ikke så dum!
- Men hvem er det som har bygd alt dette?
- Det vet jeg ikke. De vil ikke at vi skal finne det ut. Jeg tror at hvis du står stille på en vei lenge nok, vil du havne et helt annet sted, sånn som Nansen gjorde på nordpolisen. Men hvis du prøver å stå helt stille på veien veldig lenge, kommer politiet og jager deg. Jeg har prøvd.
- Oi.
- Og jeg tenker, dette store samlebåndet som veien ligger på, må ha en toppfart. Hvis du kjører fortere enn samlebåndet greier å flytte veien tilbake, så vil du fortsette fremover, ikke sant? Da kommer du til slutt til å kjøre gjennom filmlerretene, eller hva det er de har satt opp rundt oss, og da får du se hva som skjuler seg bak. Derfor har vi fartsgrenser. Hvis du prøver å kjøre for fort, hvem er det som stopper deg da? Jo, nettopp, politiet.
- Tror du politiet samarbeider med dem som har laget samlebåndene?
- Jeg er sikker på at de gjør det.
- Men er ikke fartsgrensene der for at det ikke skal dø så mange folk i trafikken?
- Det er det de vil du skal tro. Men er du enig i at det dør færre folk i trafikken hvis det blir færre ulykker?
- Ja.
- Er du enig i at det blir færre ulykker hvis det blir mindre trafikk?
- Ja.
- Er du enig i at det ville bli mindre trafikk hvis alle bilene var kortere tid på veien?
- Ja.
- Og er du enig i at bilene ville være kortere tid på veien hvis de kjørte fortere?
- Ja.
- Der ser du. Fartsgrensene lager mer ulykker, ikke mindre. De er der bare for å beskytte samlebåndet fra å bli oppdaget.
Det var en a-ha-opplevelse for meg. Jeg hadde aldri tenkt så langt. Men noe skurret.
- Hvis det er samlebånd overalt, med filmlerreter rundt, hvorfor ser man ikke hva som er bak når man går opp i lufta med fly? spurte jeg.
- FLY?? Sjåføren spyttet ordet ut. - Fly er bare kinoer som rister. Jeg mener, et fly er av stål. Det veier mer enn denne traileren. Hvordan kan du tro at fly kan fly? Hvordan kan NOEN tro at fly kan fly?
Jeg rødmet av min egen lettlurthet. Sjåføren fortsatte.
- Flyet ble funnet opp rett etter polturen til Nansen. Det var ikke tilfeldig. De fant det opp da fordi de trengte det da. Når historien om Nansen fikk noen til å lure på om verden var full av samlebånd, kunne mange andre si at de hadde sett verden fra luften i et fly og at det ikke var slik.
- Ja, sa jeg.
- De har skrumpet inn hele verden med disse samlebåndene. Alle menneskene er samlet i bare noen få byer nå, resten av verden er stjålet. Jeg har vært ofte i både Oslo og Trondheim. Akkurat som trærne som fyker forbi her er husene i Oslo og Trondheim ikke helt like, men nesten. De er variasjoner over samme tema. Byene har de samme skiltene, fotgjengerovergangene og lyktestolpene. Både Trondheim og Oslo har Kongens gate, Dronningens gate, Prinsens gate og så videre. Jeg lover deg, gutt, Oslo og Trondheim er den samme byen.
Når jeg kjører ut fra Trondheim står jeg på samlebåndet i seks-sju timer og ser på filmer av grantrær. Samtidig bytter de om på bygningene. Deretter dreier de samlebåndet slik at jeg kjører inn i den byen jeg kom fra. Bare at nå står det Oslo på skiltene.
Jeg nikket på hodet. Sjåføren hadde levd lenge og sett en del. Hvis han sa det, var det nok sånn det hang sammen. Han svingte den digre traileren inn på en rasteplass og stoppet.
- Lurer du ikke på hva jeg har i traileren? sa han.
- Jo, sa jeg, - Hva har du i traileren?
- Nå skal du få se, sa han. Han gikk ut og bak traileren. Jeg fulgte etter og så på mens han åpnet tilhengeren. Inni stod en ekte racerbil. En skikkelig konkurransebil, lav og bred, med feite dekk.
- Det er en Formel 3000-bil. Noe av det raskeste som fins på hjul, sa Sjåføren.
- Hva skal du med den?
- Jeg skal avsløre hva som finnes utenfor. Jeg skal kjøre så fort nedover dalen at samlebåndet ikke henger med.
- Tøft!
- Da kan jeg garantere at politiet vil prøve å stoppe meg. Mange har prøvd å kjøre fra politiet før, og de som ikke stoppes på andre måter, ender alltid i en veisperring. Jeg tror den veisperringen står rett foran det siste filmlerretet. Kan du komme bare noen meter forbi veisperringen i samme fart, vil du greie det. Derfor har jeg et ess i ermet. Han pekte på setet i racerbilen.
- Vet du hva det er?
- Nei.
- Det er et katapultsete. Sjåføren smilte. - Like før jeg kræsjer i veisperringen skyter jeg meg ut. Da flyr jeg over den og fortsetter fremover et stykke.
- Men da ødelegger du racerbilen!
- Den må ofres. Sannheten er viktigere. Sjåføren satte seg i racerbilen og rullet den rolig ut av hengeren. Jeg var nesten lettet da jeg oppdaget at det ikke var noe passasjersete.
- Hva med meg nå, da?
- Du er Vitnet, gutt. Du må bli igjen for å fortelle menneskene sannheten. Sjåføren satte på seg hjelmen og manøvrerte bilen så den stod i riktig retning.
- Ønsk meg lykke til, ropte han.
- Lykke til, ropte jeg.
Han tok av med et enormt brøl, det luktet svidd gummi og alt støvet på rasteplassen ble til en grå sky. Jeg løp langs veien og så ham forsvinne mot horisonten. Han lå fint på asfalten.

Jeg fikk ikke sett lyskrysset på Elverum den dagen. Jeg hadde sett nok av verden for en dag. Hjem haiket jeg med en annen og mye kjedeligere mann. Det tok lang tid, og hele veien tenkte jeg på hvordan det gikk med Sjåføren.

Da jeg kom hjem var Sjåføren på nyhetene. Han hadde kjørt fra alle lensmennene og slettet alle fartsrekorder nedover dalen. Akkurat som Sjåføren spådde, endte turen i en politisperring. De viste bilder av to varevogner som lå veltet i veibanen. Racerbilen var blitt en utbrent metallklump, knøvlet inn i veggen på den ene varebilen. Veibanen var strødd med bildeler. Men jeg så det tydelig. Det var ikke noe sete der, verken i bilen eller på asfalten.

De sa at Sjåføren var død. Men de viste aldri noen bilder av hvordan det så ut bak politisperringen. Ikke noen bilder av katapultsetet. Ikke noen bilder av liket til Sjåføren.

Jeg er sikker på at Sjåføren er på den andre siden nå.

Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.

24. april 2006

Hva er din største turistopplevelse?

Det fins mange berømte syn. Eiffeltårnet, Pyramidene, Peterskirka, du kjenner historien. Jeg har sortert postkortene jeg har fått de siste årene. Åtte er fra Afrika, hvorav sju er fra Kilimanjaro. Fire er fra Sør-Amerika, hvorav tre er fra byen Cuzco. Og i en periode druknet jeg nesten i kort fra Barcelona. Vi går mer og mindre samme løypa alle sammen.

Men når jeg ser tilbake er det ikke Eiffeltårn og andre turistmagneter som har satt dypest spor. Man er så forberedt på at det skal være svært at wow-faktoren uteblir. De severdighetene man dumper tilfeldig over lager større inntrykk, for eksempel et romersk stadion jeg ikke visste om i Nîmes, eller en bjørnefamilie som bodde i et boligområde i Berlin.


Det aller største var Autobahn (bildet), da jeg var 13. Da vi kom ut på disse svære tyske motorveiene og fattern lot speedometernåla peke mot føttene til muttern følte snørrungen i baksetet at han for første gang var ute i den store verden.

Det spiller nok en rolle hva du har hjemme. En trondhjemmer lar seg ikke lett imponere av katedraler, men store veier har vi ikke. Eller flatt land. Min brors store inntrykk ble de flate landskapene i Bulgaria da han var 10. Der kunne han for første gang kunne se så langt øyet rakk over land uten å se en forhøyning.

Motorveier og åkre altså. Ikke akkurat det turistsjefene satser hardest på. Og jeg lurer på om det er flere der ute som har det sånn? Hva i all verden har gjort mest inntrykk på deg?

22. april 2006

Silikonpupper


er jeg skeptisk til.

"Er du gal, mann" spør du sikkert. Men man kan ikke bare tenke med kuken.

Etter operasjonen får noen pupper som sprekker eller gjør vondt. Andre oppdager et nytt problem med kroppen som begynner å plage dem like mye som puppene gjorde før de ble større. Men en andel får også helt sikkert bedre liv av silikonpupper. Ser man på hver enkelt sak, som man gjør når man ser de sprett glade nyopererte på "ekstrem forvandling", kan man lande på at silikonpupper er en bra ting.

Men man må tenke på samfunnet som helhet. Komplekser er en kompleks sak, men forenkler vi litt ser det slik ut:

Jentene i klassen og deres puppestørrelse, målt i fawr, et ukrainsk puppemål. OK, kanskje fawr ikke fins:

Anna 312
Bente 294
Camilla 238
Dordi 196
Evangelina 174
Frida 153
Grete 125
---------------
Hjørdis 113
Ingrid 97
Jannicke 89

Streken er grensa for hva vi betrakter som små pupper. Ingrid har null komplekser, Hjørdis har null penger, mens Jannicke er knekt og kjøper seg silikon. Samme tendensen skjer i klasser over hele byen. Og i klassen får vi en ny liste:

Anna 312
Bente 294
Jannicke 248
Camilla 238
Dordi 196
Evangelina 174
Frida 153
----------
Grete 125
Hjørdis 113
Ingrid 97

Grensa for små pupper sniker seg oppover fordi silikonpuppene spretter ut over alt. Nå har Grete oppdaget at hun har små pupper, og vurderer operasjon. Hjørdis kjenner panikken nærme seg og søker forbrukslån. Ingrid bare flirer. Ingrid er kul.

Silikon hjelper kanskje på kompleksene til den enkelte, men hjelper ikke mye på den totale mengden komplekser. Derfor, og fordi plastisk kirurgi legger beslag på legeressurser, bør vi være forsiktig med bruken. Etterhvert som vi blir rikere vil det ikke bli mindre dekadanse og skjønnhetskirurgi. Kanskje burde det vært en silikon-kvoteordning som vi har co2-kvoter. Eller vært slik at den som tjener penger på å gjøre inngrepet ikke er den samme som bestemmer om det er nødvendig.

En has-been ser tilbake II

Ved å bruke metoden fra del en, kunne vi avsløre feil som FIFA hadde gjort. Jeg skrev høflige brev til FIFA, som Drillo signerte, for å få dem rettet opp. Jeg fant totalt fem feil de årene jeg fulgte rankingen. En kamp var registrert to ganger, flere kamper med aldersbestemte var ble registrert som A-landskamper, og en norsk 3-0 seier over New Zealand var registrert som 0-3 tap. Vi var dumsnille nok til også å rette feil som gavnet Norge, så effekten på ca tre plasser høyere per ranking kunne vært større. På New Zealand lurte de sikkert på hvorfor de plutselig falt seksten plasser uten å ha spilt kamp.

Media oppdaget meg, og det ble mye skryt de første årene. Kompisene mine kalte meg "tallmagiker" etter et VG-oppslag med den overskriften. Det ble helsider, dobbeltsider og forsider. Jeg fikk lunsje med hele landslaget, og Drillo tok meg med til VM i 1998 på sine personlige billetter.

Jeg utviklet et blikk for aviser, det tok et sekund fra jeg åpnet en avisside til jeg merket at navnet mitt stod der, selv om jeg ikke fant det like fort. Kjendiser har det også sånn, har jeg hørt. Jeg tror (håper..) ikke det har med narcissisme å gjøre, det er samme effekten som gjør at du kan høre navnet ditt bli nevnt selv om tusen samtaler blander seg til en mølje.

Norge holdt seg høyt på rankingen. FIFA-rankingen var veldig manipulerbar på nittitallet. Vi benyttet ikke de sleipeste triksene, hadde vi vært helt kyniske kunne vi tatt Norge til topps på rankingen. Men vi valgte en del gunstige motstandere. Dessuten visste vi å unngå fellene som en del andre gikk i, bl.a. gode lag som Nederland og Nigeria.

God ranking ga god seeding. Norge ble toppseedet både før VM 1998 og EM 2000. Puljene ble derfor overkommelige. Før Frankrike-VM kvalifiserte vi oss mot Sveits, Aserbajdsjan, Finland og Ungarn. I kvalifiseringen til EM 2000 var Slovenia vår hardeste motstander. Norge kvalifiserte seg som kjent til begge mesterskapene. Det var laget som spilte kampene og skal ha mesteparten av æren for den høye rankingen. Men at Drillos åpne holdning til matematikk spilte en rolle for at vi nådde de to mesterskapene, er på det rene.

Blant annet for å planlegge et gunstig kampprogram vurderte Drillo prosentsjansene for seier i kampene. Disse tallene brukte jeg til å regne ut sjansen for at Norge nådde VM eller EM. De var media forbausende interessert i. De ga ofte store oppslag rett etter landskamper, forsider meldte at tallene var "regnet ut av Eskil Åsmul eksklusivt for VG", og jeg fikk en litt klam følelse og merket fallhøyden. Jeg likte bedre å snakke med media om FIFA-ranking enn om prosentsjanser. De var ikke eksakt matematikk, det var vurderinger som ble fremstilt som vitenskap.

Drillo sluttet som landslagstrener i 1998 og Nils Johan Semb "arvet" meg. Drillo og jeg var nok mer like som typer, men Semb er en jovial kar og naturlig pratsom, så vi hadde lengre samtaler. Han hørte på rådene mine i blant, han hoppet over en kampdag i 1999 som ikke var gunstig å bruke. Men han ville spille utfordrende kamper, mens jeg ville ha kamper som kunne vinnes. Der hørte han ikke på meg, og den politikken var et skille fra Drillotiden.

Semb var ikke like matematikkvennlig som Drillo, det skulle litt til. Dagbladet trykte negative uttalelser fra Semb om prosentsjanse-utregningene mine. Uttalelsene kunne godt ha vært lirket ut av ham av Dagbladet. Media bygger opp folk og river dem ned, og følelsen min i 1999 var at rive-ned-fasen nærmet seg. Jeg ble parodiert i Aftenposten og i lokal-radioen. Mini var sur på meg i Adressa. Det kom fortsatt mye positivt også. Men jeg merket at hele greia ikke var like kul lenger.

Jeg sluttet å regne på rankingen og sluttet å svare media fra årsskiftet 1999/2000. I 2001 skrev jeg til Semb og takket for samarbeidet, siden har jeg ikke hørt fra NFF. Media hørte jeg fra i tre år, der holder det ikke med ett nei. Hele tiden mens jeg regnet på ranking og prosentsjanser visste jeg at dette var noe jeg skulle drive med bare en periode av livet. For å ikke bli for knyttet til dem tok jeg heller aldri penger for utregningene. Den utløsende årsaken til at jeg sluttet vil jeg ikke gå inn på, men det hadde ingen ting med Semb å gjøre, vi hadde et bra forhold.

På FIFA-rankingen holdt Norge seg rundt topp ti ut nittitallet, så begynte fallet. Vi fikk noen uheldige sesonger i 2000-2002. Åge Hareide gjør det meste riktig, men i dag er vi nummer førti, og faller sannsynligvis enda lavere til høsten.

16. april 2006

En helt grei verdensrekord i kornsirkler


Sjekk! Denne karen dukket opp i en åker i nærheten av Winchester i England.

CD-platen til høyre i bildet kan visstnok leses i 8-bits binærkode, og teksten sier:

"Beware the bearers of false gifts & their broken promises. Much pain but still time. Believe. There is good out there. We oppose deception. Conduit closing. Acknowledge." Deretter tom lagringsplass.

Så, hva skal man tro...

Min teori er at mennesket er en krysning mellom apene og sånne vesener som han fyren på bildet. Det er en teori jeg ikke har tatt bastant stilling til. Men livet har lært meg at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

EDIT: Nå viser det seg at kilden min, en VG-blogg, bløffet da han sa at den hadde blitt lagd i natt. Kornsirkelen er fire år gammel. HMM. Blir skeptisk av ljuginga. Bildet er for utydelig for å lese binærkoden, men den ser ut til å starte innenfra med en lang rekke enere, (mørke felt), og starten skal være "Bew" som burde bli 010000100110010101110111. Døm selv.

15. april 2006

Hvit løgn, svart løgn, statistikk

Meningsmålinger i Norge foregår normalt med cirka tusen spurte. Når avisene sier at 4000 har sett et TV-program, betyr det at 1 av de 1000 med måleboks har sett på programmet. Når de sier at 8.000 har skiftet parti fra KrF til FrP, betyr det at 2 av de 1000 spurte tok dette spranget. De ganger tallet i målingen med 4000, evt. noe mer og runder av.

Metoden gir et godt nok resultat for store grupper. Sier målingen at åtte hundre tusen ser Skavlan eller en million stemmer Ap kan du anta noen få prosent slingringsmonn. Da er det greit at media ikke oppgir det statistiske avviket, for det gjør de jo som regel ikke i Norge.

Men for små grupper blir fremstillingen feil feil feil. Hvis avisen sier at 8.000 har skiftet mellom to bestemte partier kan du anta at det virkelige tallet ligger fra noen få og opp til 20-30.000. Det er slingringsmonn på over hundre prosent. For å måle små grupper godt må instituttene spørre flere folk. I USA spør instituttene gjerne 10.000, og i medisinske undersøkelser kan det spørres enda flere. (Heldigvis).

Et eksempel på hva jeg snakker om: MMI vil finne ut hvor mange som jobber med hva. De spør 1000 folk om hvilket yrke de har. Da vil de enten ikke spørre Kongen. I så fall finner undersøkelsen at Norge har null konger (og republikk). Eller de slumper til å spørre Kongen. Da vil undersøkelsen konkludere med at 1 av 1000 er konge, og at Norge ergo har 4000 konger. Rett svar, en konge, er umulig å få til.

Eksempelet er ekstremt, men det samme gjelder også alt som det finnes noen hundre av. De blir enten null eller minst 4000. Selv for en gruppe på 10000 blir det bingo om de blir fremstilt som 0, 4000, 8000, 12000, 16000 eller 20000. Eller mer.

De som driver med statistikk vet selvfølgelig dette, det er når media skal tolke statistikken at det kan dukke opp rare fremstillinger.

Men statistikk er kult nok det. Fornuftig brukt.

Kurv full av hvalper


Overskriftene mine har vært så burleske i det siste at jeg følte for å rette opp inntrykket. Slik at du får den trivelige, familievennlige bloggen du forlanger og fortjener.

Amerikanerne fikk en del hvitt pulver i posten i september 2001, pulver som ga dem miltbrann. Siden miltbrann heter Anthrax på engelsk fikk tungrockbandet Anthrax en del tyn for navnet sitt fra de konservative. Anthrax svarte med å foreslå navnet "Basket full of puppies". Tungt ironisk. De heter fortsatt Anthrax.

De sa også "Kan vi ikke bare slutte å krangle og bli gamle og feite sammen." Den meldingen liker jeg godt. Den setter de fleste krangler i et fint perspektiv.

14. april 2006

Iran prater uran, USA prater urin

Iran anriker uran. Og media i Europa gjør sitt beste for å skremme oss med det, siden frykt selger mer aviser enn sinnsro. USA sier at Iran må stoppes nå på samme måte som Hitler burde vært stoppet i 1935.

La oss se på denne påstanden.

Et viktig skille mellom Iran nå og Tyskland da var at i 1930-åra ble Tyskland verdens sterkeste militærmakt. Iran er militært sett i middelalderen sammenlignet med USA. Et annet skille er at Tyskland fikk invadere både Tsjekkia og Østerrike uten at verden stoppet dem. Iran har ikke engang snakket om å invadere noen. Skulle de gjøre det vet alle hva som skjer.

Men at tankene går til trettitallet kan forsvares. Hitler og andre verdenskrig kom ikke ut av ingenting. Andre verdenskrig var i det store og hele en omkamp fra første verdenskrig. Og opptakten til første verdenskrig var en lang rekke små kriger som skapte stadig mer konflikt i verden.

Det er det vi holder på med nå. Serbia 1999, Afghanistan 2001, Irak 2003. Serbia var, for oss, en kort og artig fin liten krig som startet på mandag og sluttet på torsdag slik at helga ikke ble ødelagt. Men den bidro til å venne oss til krig. Vi aksepterer at våre soldater har begynt å drepe. Vi aksepterer angrep på land som ikke har angrepet oss. Når også vi i Norge kommer til å måtte akseptere egne dødsfall er det for sent å snu utviklingen.

Vi trenger ikke drepe for olje. Vi må hoppe av nå og vise perserne tillit. Muslimene er like rasjonelle mennesker som oss, det er media som fremstiller dem som 90% ravende gale. Slik var det å være i Iran mens sinte muslimer brente norske flagg på TV. Hvis Iran i det hele tatt tenker på å lage bomber, er det helt usannsynlig at de har planer om å angripe USA eller dets allierte. USA er brutalt militært overlegne, Iran er for sårbart. Atombomber har alltid vært for avskrekking. Bare en nasjon har brukt dem. USA.

Jeg skjønner at USA trekker paralleller til opptakten til forrige verdenskrig. Men skal jeg klistre den lille barten på noen blir det ikke en iraner.

9. april 2006

Blind vold



kilde: idiot.se

En has-been ser tilbake I


For å si det på børgeouslandsk: Dette er historien om min nordpol.

På 90-tallet var Norge høyt oppe på FIFA-rankingen(2.plass både i -93 og -95), og jeg ble nysgjerrig på rankingen. På det da unge internettet var det flere over hele Europa som lurte på det samme og prøvde å finne svar. Mange prøvde, alle mislyktes. Jeg fikk lyst til å finne metoden bak rankingen.

FIFA-rankingen er en rangering for fotball-landslag. Den har betydning for hvem som møter hvem i fotball-VM, og i kvalifiseringen til VM. Utregningsmetoden er hemmelig.

Man har inn-tallene og ut-tallene, så jeg trodde regnestykket skulle la seg løse. Men rankingen dekker alle landskamper i verden i (nå) åtte år, ca 7-8000 kamper i alt. Og oppgaven ligner ikke på skolematematikk, for du vet ikke selve regnestykket. Du må gjette en måte å gjøre det på, deretter må du regne i en uke før du ser om du er inne på noe eller ikke. Så er det ny gjetting, ny uke. Jeg ga opp, men jeg lærte en del om rankingen.

Så da Drillo stod frem i Aftenposten sommeren 1996 og var irritert for at Norge falt på rankingen etter en seier, visste jeg årsaken. Jeg ringte lett skjelvende til Aftenposten, og de hørte på meg og trykte forklaringen. Det ga meg nok selvtillit til å ringe Drillo.


Det var forbausende lett å få tak i ham, det var bare å ringe NFF og spørre etter Egil Olsen. Samtalen ble givende for begge. Han hadde tenkt på å finne en matematiker, så det passet ham perfekt å få kontakt med meg. Og jeg likte mannen. Vi boundet.

Det neste trekket ble å skrive til FIFA. Jeg utga meg for sportsjournalist i Adresseavisen (hvilket jeg forsåvidt også var). Jeg skulle skrive en sak om Drillos første seks år i jobben, og lurte på om de kunne oppgi poengsummene for hver enkelt kamp Drillos hadde spilt i denne tiden. Seks år var ikke tilfeldig, på denne tiden telte rankingen seks år.

De fakset meg lista. Det var eneste gangen de gikk på limpinnen, de neste gangene jeg spurte var samme oppgave "teknisk umulig". Men jeg hadde nok tall til å knekke systemet hvis jeg gjettet rett formel.

Nå var den store oppgaven splittet i to: jeg hadde fått poengsummen for de norske kampene som en mellomstasjon mellom Norges resultater og Norges ranking.

Den vanskelige delen av formelen var den biten hvor man vurderte motstanderens styrke. Man hev inn egen og motstanderens rankingtall i en svart boks, og ut kom alltid et tall mellom null og to. Det kunne tyde på at den svarte boksen skjulte avanserte metoder (røtter, logaritmer, brøker som lager asymptoter), men jeg hadde en følelse av at formelen skulle være enkel. Og det er ikke mulig å finne en enkel formel som løser dette. Skal jeg tippe, vil jeg tro dette var punktet hvor mine "konkurrenter" ikke kom videre.

Jeg satset på at FIFA-rankingen ikke bygde på en formel, men på to. En formel for det beste laget og en formel for det dårligste. Jeg skisserte hvordan de to formlene måtte se ut. Så kom jobben med å justere dem så de stemte med FIFA-rankingen.

Jeg regnet ut poengene for hver kamp og plottet kampene inn som prikker i et ruteark. Deretter forandret jeg et tall eller tegn i formelen, og plottet på nytt. Målet var å få alle prikkene til å ligge på linje.

Jeg regnet i noen dager og det gikk noen ruteark. Du kan si at jeg kunne gjort det på data, men man trenger en nærhet til hva som skaper tallene, man må ha en feel med det man gjør. Matematikere er de som bruker datamaskinen minst på et universitet.

Prikkene mine var spredt som hakka møkk utover arket, og jeg begynte å tvile på den første gjetningen. Men i blant så det ut som det var fornuft i hvor noen av dem havnet, og det holdt meg i gang. En kveld kom prikkene brått og uventet inn på rekke. Det ga en sterk oppdagerfølelse, som om jeg så Tut-Ankh-Amons grav for første gang.

Jeg ringte Drillo tvert. Jeg hørtes sikkert ut som en gal gal mann, jeg var alt for gira.

Resten av formelen, fra kamptall til totalsum, lagde uventet mye problemer, og jeg begynte å angre på at jeg hadde ringt Drillo før jeg var ferdig. Det så ikke ut til å være noen logikk bak måten de seks årene ble lagt sammen på. Den lette delen av oppgaven ble den vanskelige, og jeg måtte tegne prikker igjen.

Etter mye slit avslørte prikkene hemmeligheten. De viste meg et trappemønster der jeg hadde forventet en rett linje. Det kom frem at FIFA har laget en ulogisk ranking. Den nesten dobler betydningen av kamper som nærmer seg ett-års-alder, hvis de blir spilt sent på kalenderåret.

Totalt sett tok det en uke å løse rankingen, og da gjettet jeg altså rett formel på første forsøk. Med noen få bommer først ville jeg aldri klart det.

Fortsettes

5. april 2006

Voldtekt og revansj

taxisjåføren prater uavbrutt om bosnia taxien lukter skinn og sur røyk og svakt av spy kastanjetrær og brune gressplener spredte regndråper på frontruta og taxisjåføren holder ikke kjeft OK så han kjempet i bosnia og nå kjører han taxi i sverige og prater gebrokkent om denne krigen sin til folk han ikke kjenner til folk som ikke bryr seg til folk han ikke aner en tøddel om. hva vet han om meg hva tror han han kan fortelle meg om lidelse idioten lå i en veigrøft ikke en skikkelig skyttergrav har han sett en gang neida han lå i en grøft og voktet et veikryss og jada han har sett folk blitt skutt men ble han skadet nei har noen gjort ham ille nei alt han har opplevd er det han så

hva vet han om å ligge søvnløs i totusen netter mens galopperende panikkangst rir deg tar fullstendig kontroll over alt du er holder deg i fosterstilling hvor du rugger frem og tilbake og du driver viljeløst omkring på et grønnsvart hav av smerte og bunnen faller ut så depresjonen blir bunnløs og uendelig altoverskyggende diger og du mister lysten til å leve du mister deg selv jeg ser han ikke har vært på de stedene jeg har vært for han kan snakke om det han har opplevd og han greier til og med å smile mens han gjør det hold kjeft da mann hva vet han om lidelse han som aldri har opplevd innbrudd i kroppen

men jeg sier ingenting jeg bare nikker og prøver å smile for jeg vil ikke at han skal huske meg jeg vil han skal glemme meg så fort jeg slår igjen denne bildøra poff som en ånd vil jeg forsvinne fra minnet hans

stoppe her sier taxisjåføren her er det bare skog ingen hus og jeg tenker nettopp tulling det er hele poenget det er ingen her og bare du har sett meg lenger enn et sekund i hele denne byen så glem meg nå ta pengene slipp meg ut i denne skauen og fort for jeg kjenner at jeg ikke er i vater hendene mine rister og jeg må holde sedlene med begge hendene for at taxisjåføren ikke skal se skjelvingen

skogen er mørk og tung full av disse svære mørkegrønne løvtrærne som vi ikke har hjemme jeg går stien som står på kartet stien som fører meg til innsjøen og videre helt til baksiden av huset ditt og i hånden holder jeg noe som ikke er en veske men noe mindre en lommebok f*ck jeg har glemt veska i taxien jeg ble for stresset en tabbe en liten tabbe men det kan jeg tåle jeg har det viktigste returbiletten ligger i lommeboka og det aller aller viktigste har jeg tapet inntil låret

og to tusen netter samler seg i ett til den store leiraktige klumpen jeg har bært inni meg de siste årene denne ballen som skåner meg fra det verste men som gjør følelsene mine numme så jeg ikke kan føle sterk glede ikke kan føle sterk sorg ikke kan føle noe sterkt igjen jeg går bedøvd gjennom tilværelsen og bedøvd gjennom skogen langs vannet og langs hekken din

plutselig er jeg her navnet på postkassen røper deg så her har du gjemt deg her har du bedrevet svineriet ditt de siste årene og hadde du ikke vært så dum å vise det heslige trynet ditt på TV hadde jeg aldri funnet deg og mens jeg presser inn dørklokka di holder den inne mens den durer for å plage deg tenker jeg på hva jeg skal si til deg takk for en natt som ble til to tusen se meg inn i de døde øynene møt blikket du drepte det finnes ikke ord for å betale ned på smerten du åpner døra og vi står ansikt til ansikt og jeg leser gjenkjennelse og forbauselse i øynene dine og jeg løfter pistolen

jeg vil si noe jeg vil ydmyke deg se deg gråte be og trygle se lidelse desperasjon anger og dødsangst i øynene dine se deg på knærne men du vil det ikke sånn du prøver å lukke døra du tror du kan stikke av og jeg trykker inn avtrekkeren

jeg løper gjennom skogen mens jeg prøver å få grepet på hva som skjedde jeg traff til høyre på brystkassen det er der hjertet er er det ikke til høyre for meg er til venstre for deg du er skutt i hjertet kan du overleve et skudd i hjertet kan de lappe et så stort hull og rekker de det kommer du ikke til å blø ihjel lenge før sykebilen kommer jo selvfølgelig blør du ihjel av et skudd i hjertet du er død nå

jeg løper langs innsjøen snubler og kommer meg opp kaster våpenet så langt jeg klarer ut på vannet et lite plask og mordvåpenet er borte du er borte og det siger innover meg du skal aldri mer voldta meg ikke i virkeligheten ikke i drømmene du er ufarlig nå uskadeliggjort du kan ikke dukke opp nårsomhelst hvorsomhelst også du kunne drepes

den store skjelven kommer jeg kaster nesten opp jeg har intenst lyst til å komme meg vekk fort jeg føler meg som en skitten kriminell og på en måte kan jeg vanskelig bli mer kriminell teknisk sett er jeg morder nå

men bak sjokket og stresset siger det en følelse innover meg en følelse av at de tar feil som kaller meg morder for jeg har gjort rett og dypt inne i meg ligger en tilfredshet en ro et stykke fast land i det åpne frådende stormhavet som har vært sinnet mitt siden du fant meg det fastlandet skal vokse med årene der skal jeg bygge trygghet og sinnsro

ute av skogen og på den grå veien udekket av bladene merker jeg duskregnet igjen og jeg trenger en taxi til centralstationen og inn på nattoget vekk fra byen og trygt hjem til mitt eget land hvis bare jeg kan finne en taxi i denne skauen jeg følger veien nedover i retning byen og håper på en telefonkiosk føttene er ustø jeg prøver å bevege meg fornuftig følge veikanten men jeg er ikke tilstede i situasjonen jeg ombestemmer meg fire ganger om jeg skal følge veien oppover eller nedover og surrer som en flue

en bil kommer sakte bak meg det er en taxi og jeg skal til å holde ut hånden men han planlegger allerede å stoppe bilen glir inn til min side av veien og nå ser jeg det det er bosnieren eller serberen eller whatever som kjørte meg hit i hånden holder han veska mi han rister den som om den var et polaroidbilde og jeg har ikke annet valg enn å sette meg inn til fyren

jeg får veska mi tilbake og han kjører meg nedover og oppover og til høyre og venstre gjennom gater og parker langs åkre og skog og jeg følger ikke med jeg stirrer ut av vinduet men uten å se på noe kroppen min kjører i en taxi langs stockholms veier men jeg er tilbake i huset ved vannet og sjåføren er tilbake i bosnia og pratingen hans og bilmotoren smelter sammen til bakgrunnsmusikk mens jeg dreper deg om og om igjen

alt for sent oppfatter jeg bablingen til taxisjåføren han snakker om voldtekter i bosnia brutale massevoldtekter han var med på å voldta kvinner det var en del av krigen det var et viktig våpen for å bryte ned fiendens moral sier han og det velter seg inni meg og jeg klarer ikke lenger smile og nikke jeg ber han om å holde kjeft og ikke kødde med voldtekt og han sier at han ikke kødder han voldtok unge jenter og godt voksne kvinner sier han og det syke svinet legger til kaldt og deadpan at voldtektene er den delen av krigen han savner mest og jeg leter etter pistolen min på låret men der er det bare løs tape våpenet mitt ligger på bunnen av sjøen og foran bilpanseret er ikke veien asfaltert lenger vi ruller på en skogsvei med gress mellom hjulsporene og jeg blir nummen

vi er fubar du og jeg, fucked up beyond all repair, to ødelagte mennesker sier han og jeg liker hverken det han sier eller måten han sier det på jeg vil ut av taxien men vi er midt i en skog mørke trær rundt oss det skumrer og jeg ville vært vettskremt nå hvis han var stor og truende men han er ganske liten og sitter helt rolig i førersetet og jeg ber han finne en skikkelig vei men det neste han sier er at han vil pule meg som han pulte damene i bosnia

i så fall klorer jeg ut øynene på deg og spiser dem sier jeg og åpner bildøra det høye gresset i veikanten lager motstand han er fortsatt ikke truende i det han sier han vil ikke voldta meg han vil ha frivillig sex med meg og jeg ler faktisk en desperat hånlatter og jeg roper hallo ut av den åpne døra jeg vil ha kontakt med menneskeheten for i denne bilen er det bare dyr men skogen er taus og det er ikke han han forteller at etter forrige taxitur fulgte han etter meg gjennom skogen og opp til huset for å gi veska mi tilbake til meg og på andre siden av trærne så han meg skyte ihjel en mann og jeg slutter å rope jeg prøver ikke å stikke av han har sett meg han vet min innerste hemmelighet og valget han gir meg er å bli pult eller anmeldt jeg blir kald og kjenner igjen panikken

han sparer ikke på brutaliteten han er tilbake i bosnia og behandler meg som om jeg var fienden i en krig og den store skjelven kommer tilbake og stresset og trykket blir for mye for meg jeg kjenner det glipper, jeg må resignere, retrettere, jeg mister fastlandet, inni meg er det bare svart frådende hav som bølger frem og tilbake og alt indre lys er slukket og slukt noen er født for å utkjempe kriger i sitt indre og jeg innser at jeg er en av dem jeg stålsetter meg blikket er tusenmeter følelsene er oppslukt av den leirete ballen jeg har gått gjennom dette før og jeg skal klare det igjen jeg slipper taket

3. april 2006

Er self-made milliardærer styggere enn oss andre?


Bloggen har også tidligere publisert funn fra Politisk Ukorrekt Forskning, dog uten å referere til denne ukjente organisasjonen. Fra nå vil vi knytte oss fastere til PUF, det vil si at vi får den brasillianske forsker Helmut Brummkreisel innom i blant. God dag, Helmut.
- God dag.
- Kan du først forklare hva politisk ukorrekt forskning innebærer?
- I forskningen er det en del tema og termer man unngår. Man later for eksempel gjerne som om raser har like forutsetninger, selv om den som ser OL oppdager at det kan være stor forskjell. Man bruker ikke begrep som pen og stygg, selv om utseendet har stor innflytelse på menneskers liv. Ei heller bruker man ord som dum og lur, noen forskere koder riktignok dette ved å snakke om folk med høy og lav utdannelse. Vi i Politisk Ukorrekt Forskning tar bladet fra munnen. Så enkelt er det.
- Det er en ærlig sak. Forresten, Brummkreisel var da et uvanlig navn for en brasillianer.
- Ja. Navnet mitt stammer fra Tyskland. Min bestefar utvandret til Brasil i 1945.
- Akkurat...
- Skal vi heller komme til saken?
- Ja. Ordet er ditt.
- Takk. Dagens teori handler om rike folk. Det er flere måter å bli rik på. Du kan arve pengene, som f.eks. Paris Hilton og Celina Midelfart har gjort. Slike rikinger er i gjennomsnitt penere enn oss andre. Det blir de fordi de hadde en steinrik far (nesten alltid), og en steirik far tiltrekker seg en smellvakker mor. Genene fra den smellvakre moren gjør at ungene blir over gjennomsnitts vakre.


Den samme effekten ser vi endelig begynner å inntre i Europas kongehus, etter at århundrer med innavl har bremset utviklingen. De gamle kongelige ser ordinære ut, de yngre tar seg ofte ut bedre enn middels.

Så har du de som blir steinrike selv. Noen blir det ved å bygge opp sin egen bedrift, som Trygve Hegnar og Bill Gates, folk som ikke er spesielt dristige når de investerer. Disse skulle være omtrent på gjennomsnittet pene. Men så har du en annen gruppe, gamblerne. De satser alt for å bli rike, de spiller kvitt eller dobbelt med pengene sine gang etter gang, og for hver gambler som blir søkkrik er det mange som går konkurs. Kjell Inge Røkke, John Fredriksen og Donald Trump er eksempler på menn som holder på slik. De var millionærer, greide å gå nesten konk, og ble milliardærer. Mens bedriftsbyggeren Hegnar har pengene sine i banken, har gambleren Fredriksen gått nesten konkurs hvert fjerde år i lang tid. Hva motiverer en rik mann til å gamble så hardt?

Det er en kjensgjerning at det meste mennesker gjør, gjør de for å formere seg videre. For en pen mann er ikke penger så essensielt for å formere seg videre. De vil ikke ha motivasjonen til å sette alt på spill for å bli rik. Men er du stygg nok, og mangler ekstreme talenter, er det lite annet enn penger som kan redde deg.


Derfor vil de som gambler med millioner i gjennomsnitt være styggere enn oss andre. Selv om de kunne formert seg videre uten penger, ville det blitt med en ganske stygg dame, og stygghetsproblemet ville fortsatt til neste generasjon. Nå som de er steinrike kan de velte seg i vakre damer og genene deres vil gå videre i mange generasjoner.
- Det må være lov å si at denne teorien din er ganske.. eh.. stygg.
- Det stemmer. Skraper du i det politisk korrekte er det ikke det vakre som kommer frem.
- Men hvordan kommer man på en sånn teori?
- Man gjør observasjoner og setter dem sammen. Dagens Næringsliv sendte inn bilde av 15 næringslivstopper til hotornot og Røkke ble kåret til uskjønnest. Da NRK viste John Fredriksens bilde til skolebarn og spurte om de kjente denne mannen, trodde ikke barna han var en mann, men et filmmonster. Og Donald Trumps utseende tynes ukentlig i David Letterman show.
- Så du har ikke prøvd å sjekke opp en rik mann og fått avslag?
- Hvabehager?

- Etter din teori om at journalister er penere enn andre trodde enkelte at det skyldtes at bloggbestyrer Esquil hadde brent seg på pene damer. Altså burde denne teorien skyldes at du har brent deg på stygge menn.
- Men i så fall stiller du feil spørsmål.
- Så det gjør jeg.
- Ja. De mente ikke det var journalister jeg var ute etter, men pene mennesker. Ergo kan det ikke være rikfolk jeg er ute etter nå, men stygge mennesker.
- OK. Har du prøvd å sjekke opp stygge menn og fått avslag?
- Hehe, der ser du hvor latterlig det høres ut.
- Men svar. Har du prøvd å sjekke opp stygge menn og fått avslag?
- Du, jeg må rekke et fly jeg nå.
- Svar meg. Ni! Ni!
- Nei... ikke si Ni.. nåde..
- NI! Ni! Ni!
- uhh... javel... Jeg tilstår! Jeg var forelsket i liket av elefantmannen. Men han så ikke på meg en gang, han levnet meg ikke et blikk, ikke et ord. Michael Jackson var min rival, og siden Michael fjernet nesen har de to ikke skilt lag... uhhuuuu... *siiip*
- Da takker vi Brummkreisel for denne gang. MOHOHAHAHA